1814. Tirsdagen den 31de Mai blev for Skiervøes Præstegield helligholdt, som den nationale Bededag, paa hvilken det norske Folk efter Norges Regentskabs høye Befaling skulde giøres bekiendt med, at det var løst fra sin Troskabs Eed mod Hans Danske Majestiet; dernest skulde sværge at hævde Norges Selvstendighed og at vove Liv og Blod for det elskede Fædreneland – hvorpaa det skulde opmuntres, at sette sin urokkelig Tillid paa Gud og sin retfærdige Sag i havende Krig med Kongeriget Sverrig, at anraabe Gud om Held og Welsignelse til at ende Krigen med Sverrig paa en for det selvstendige Norge ærefuld og lykkelig Maade.

Til Slutningen skulde det norske Folk paa denne Dag underrettes, at det havde Fred med Storbritanien og med alle Magter som ikke vil krænke det norske Folks Selvstendighed, og med væbnet haand betræde de norske Grændser eller Kyster.

Dagens hele Act blev udført paa den høytideligste og meest minderige Maade, samt sluttet med Menighedens levende Udraab “Hild Norge! Hild Norges Regent!”

Kirketienesten paa denne høytidelige Bededag begyndtes Kl. 11 og endtes Kl. 2 1/2. Forsamlingen overmaade stor. Weiret mildt og godt.

Som den observante leser sikkert har fått med seg, beskriver presten her Norges selvstendighet i 1814, som ble markert ved etableringen av Norges grunnlov på Eidsvoll 17. mai 1814. Drøye to måneder senere invaderte svenskene oss ved Halden. Krigen ble imidlertid avsluttet ved Mossekonvensjonen 14. august, og i slutten av oktober vedtok Stortinget at Norge skulle inngå i en personalunion med Sverige. Et par uker senere ble Carl XIII valgt til norsk konge.

Hemmeligheten heter Buyandread.com. Dette er rett og slett et nettsted for de som ønsker å abonnere på eller kjøpe enkeltutgaver av norske dagsaviser i PDF-format.

Men de har også et utmerket søkefelt! Og her er vi kommet til sakens kjerne. Et søk på et hvilket som helst navn her, fortrinnsvis mellom hermetegn, kan vi deg et svar i form av en dødsannonse, hvis vedkommende gikk bort i tidsperioden som dekkes av de tilgjengelige avisene på nettstedet.

Skal du abonnere på aviser eller laste ned hele utgaver eller enkeltsider, koster det penger. Men du kommer ofte langt ved bare å lee setningen som kommer opp som svar på søket ditt. Og ofte kan det jo tenkes at det dukker opp flere opplysninger i selve dødsannonsen, som gjør at det betaler seg å laste ned hele siden også?

Jeg har funnet mange “spøkelser” eller “zombier” i slektstreet mitt ved å benytte denne tjenesten, og anbefaler andre slektsforskere å gjøre det samme.

For eksempel fant jeg en artikkel i Aftenposten 6. september 1912, hvor man tydelig lot seg hisse opp over tidens navnepolitikk. Overskriften var “Krigen mot sen-navnene”, og slik lød innlegget:

Den danske dr. Kraks “Veiviser” bragte i 1911 en artikel af professor Johs. Steenstrup om navneskifte.

Professoren betonede, at intet land i Europa har en saa upraktisk og saa ensformig navneskik som Danmark. Om mange navne gjelder det, at de ved sin uhyre almindelighed ganske mister karakteren af et slegtsnavn. Man bør derfor i langt større omfang end hidtil benytte den lette adgang til at faa navneforandring.

Dette var hovedinholdet af prof. Steenstrups betragtninger. Dr. Krak, hvis veiviser rummer spalte paa spalte med de almindelige navne paa “sen”, fortsætter nu krigen mod “Petersen”, “Hansen”, “Jensen” osv. ved udgivelsen af en navnebog til brug for dem, som ønsker at forandre navn.

Bogen indledes med prof. Steenstrups artikel i udvidet form. Derefter følger en instruktiv afhandling om “efternavne” af rektor, dr. Henrik Berthelsen.

Efter denne afhandling kommer den store navnefortegnelse, som bringer ikke mindre enn 9400 navne i forslag. Der er f. ex. 31 navne, som begynder med “Abild” – lige fra “Abildager” til “Abildvold”, og der er følgende navne, som begynder med den smukke mai: Maibo, Maibom, Maibæk, Maibøge, Maidam, Maiholm, Maiholt, Maihøi, Maikjær, Maisø, Maitoft og Maivold. Eller hvad mener man om Maagebrink, Moselyng, Mørkekjær, Neldemark, Nedderstrøm, Poppelnes, Ravmose, Rosenager, Sivskov, Slagmose, Stadstoft, Tjørnekilde, Uggervold, Vaarballe, Æbelbak, Ærteskov, Østerstrand…

Saadan er der 9400! Og til allersidst et uddrag af navneforandringsloven med vedføiet ansøgningsformular.

Maatte der nu komme en betydelig reduktion i de Hansen’er, Petersen’er og andre sen’er, mod hvilke dr. Krak drager saa tappert i leding, slutter “Natt”.

Man kan vel trygt si at doktor Krak kjempet en tapt sak. I dag heter 61687 kvinner og menn Hansen/Hanssen her til lands, i følge Statistisk sentralbyrå.

Som jeg skrev i forrige innlegg, var Fred William Engløkk sønn av Kristian Olsen og ble født i Iowa i 1913. På begynnelsen av 1920-tallet flyttet familien tilbake til Norge og bosatte seg i Orkdal, hvor de etter hvert tok i bruk Engløkk-navnet. Jeg har fått bekreftet at familien benyttet Olsen-navnet i USA og i en god stund etter at de kom til Norge. Jeg vet også at min morfar helst benyttet mellomnavnet William, så det var egentlig få i familien som kjente til Fred-navnet.

Siden William var bosatt i Orkdal, kan han ha hatt Værnes som oppmøtested ved mobilisering. Her hadde Sør-Trøndelag infanteriregiment IR 12 oppsetningplass, mens standkvarteret lå i Trondheim.

Sør-Trøndelag infanteriregiment IR 12 besto at to feltbataljoner og en øvingsbataljon i tiden før mobiliseringen, og på Riksarkivet fant jeg navnet William Fr. Olsen tilknyttet et øvingskompani i nettopp øvingsbataljonen. Soldatnummeret hans var 27227, han var geværmann og av 1934-kullet. Altså vil jeg tro at han gikk rekruttskolen på Værnes i 1934.

Jeg satt en stund på Riksarkivet i går og gikk igjennom infanteriregimentets rolle under Den annen verdenskrig. Ved mobiliseringen i dagene rundt 9. april hadde regimentet en feltbataljon i Finnmark, som gikk nøytralitetsvakt på grunn av den pågående Vinterkrigen mellom Finland og Sovjetunionen. Denne bataljonen gikk sørover sammen med Alta bataljon for å frigjøre Narvik, og ble kjent under navnet Trønderbataljonen.

Den andre feltbataljonen fikk et mer provisorisk preg over seg. Siden Trondheim var okkupert av tyskerne fra første dag, var det vanskelig å få samlet styrken. Dessuten var det vanskelig å få tak i utstyret som lå i mobiliseringslagrene. Etter hvert møtte en god del av soldatene i området rundt Støren og Berkåk, samtidig som det samlet seg mange frivillige og soldater fra andre regiment som ikke kom seg videre nordover.

Bataljonen ble kjent under navnet Berkåkbataljonen. På Riksarkivet er arkivet etter Berkåkbataljonen bevart, og er betegnet som et av de mest omfattende arkivene fra en norsk bataljon under aprildagene i 1940. Her fant jeg stridsrapporter, etterretningsrapporter, dagsordrer, styrkelister og ikke minst avhørene og erindringene til det meste av befalet, innsamlet av Forsvarets krigshistoriske avdeling.

Arkivet gir meg altså et svært godt inntrykk av enhver bevegelse denne bataljonen gjorde i tiden mellom 9. april og noen dager ut i mai. Men jeg fant ikke morfar i denne bataljonens styrkeliste heller.

Jeg avskriver likevel ikke morfar fra Sør-Trøndelag infanteriregiment IR 12 så enkelt. Øvingsbataljonen gjenstår. Blant papirene på Riksarkivet fant jeg nemlig en rapport, en såkalt fektningsrapport, fra kaptein Ingvar Klingenberg. Han var sjef for øvelseskompaniet på Oppdal. Dette skrev han:

Øvelseskompaniet blev oppsatt på Opdal i dagene 14 – 17 April 1940. I Kp. blev optatt frivillige av alle våpen av eldre årsklasser som ikke hadde gjort militærtjeneste på flere år, fritrukne, yngre mannskaper som endnu ikke hadde vært inne til tjeneste, samt endel vernepliktige.

Kompaniet bestod til å begynne med av ca. 110 menige, som var innkvartert rundt om på Opdal. Befalet var foruten mig:

Fenrik Homnes
Sek. løitnant Revne
Fenrik Waage
Sersjant Kvaal
Sersjant Sundstrøm

Ved legekommisjon den 18. April blev kompaniets styrke redusert til ca. 60 menige, idet det på grunn av den manglende utrustning blev stillet meget strenge fordringer til dem som skulde delta. Kp. blev bekledt, utrustet og væpnet fra et improvisert depot på Opdal. Dette depot forsynte først og fremst avdelingerne ved Berkåk, så det tok lang tid før øvelseskp. var så nogenlunde utrustet.

Kompaniets hovedkvarter var til å begynde med på Opdal Turisthotel, hvor befalet bodde og hele kp. blev forpleiet.

Den 18. April blev kompaniets kvarter flyttet til Aune gård ved Opdal, for å få avdelingen utskilt fra de øvrige avdelinger på Opdal st., og idet hele taget få dem bort fra knutepunktet Opdal.

Lørdag den 20. blev kp. flyttet lenger bort, nemlig til Mjøengårdene i Drivdalen.

Søndag måtte Kp. avgi Fenrik Waage, Sek. løitnant Revne og 16 menige, som blev sendt til assistanse på Åndalsnes.

På grunn av livlig fiendtlig virksomhet i luften blev øvelseskp. den 24. kl. 2 morgen overført til Lønset, og herfra videre igjen den 26. kl. 10 fm. til Meisingset på Nordmør, hvor kp. var til det blev demobilisert den 29. April.

På Opdal, Mjøen og Lønset blev det drevet øvelser, som vesentlig bestod av forberedende skyteøvelser (herunder skytning med Krag rifle med innlakt salonggeværløp), øvelser i spredt orden, bevoktningsøvelser, samt litt sluttet orden og den nødvendige indre tjeneste.

På Meisingset blev kp. overdratt bevaktningen av fergestedet Kvanne-Røkkum, da det ble kjendt at tyske avdelinger rykket sydover Surnadalen. Det kom imidlertid ikke til noen trefning.

Efter at Kp. forlot Opdal sørget det selv for sin forlegning og forpleining. På Mjøen var det forlakt i en låve, på Lønset i ett bedehus og på Meisingset i en skole. Mat til Kp. blev rekvirert fra nærliggende landhandlerier, bakerier o.l. All kokning og øvrig matstell blev på bedste måte, og med aldrig sviktende elskverdighet, besørget av Lotterne på steder vi kom.

Kp. blev demobilisert den 29. April efter ordre av Distriktskommandoen på Opdal.

Trondhjem 3. 6. 1941

P.S. Ordrer, notater, dagbok eller lignende blev brendt ved demobiliseringen – efter ordre fra Distr.kommandoen – for at det ikke skulde falde i fiendens hender. D.S.

Var morfar tilknyttet dette kompaniet? Ja, det tror jeg. For det første var han allerede innrullert hos et av øvingsbataljonens øvelseskompanier, han tilhørte en av de eldre årsklassene og han er ikke nevnt i styrkelistene hos feltbataljonene.

Selv om kompanisjef Klingenberg i sin utredning forteller at styrkelistene ble brent ved demobiliseringen, har jeg fortsatt håp om å komme til bunns i mysteriet omkring min morfars innsats under aprildagene i 1940. Nå som jeg vet at han kalte seg William Olsen, har jeg nemlig gode kort på hånden for å finne rullebladet hans fra krigsdagene. Jeg vil tro at jeg klarer å finne dette tidlig i neste uke. Dessuten vil jeg legge ut et bilde av noe morfar ga til meg, som han hadde fått under krigen som bevis for hans deltakelse. Så følg med!

Før jeg begynner å lete etter morfar i det som måtte finnes av kilder, begynner jeg arbeidet med å sette meg inn i hvordan mobiliseringen foregikk i aprildagene 1940. På denne tiden bodde morfar i Orkdal, så det blir viktig å finne ut hvordan krigsdyktige menn i denne delen av landet ble disponert av Forsvaret.

Jeg ønsker også å finne ut om min morfar gjennomførte noen form for førstegangstjeneste og om han deltok på eksersiser opp gjennom årene frem til krigsutbruddet.

Krigsutbruddet

Fred William Engløkk var sønn av Kristian Olsen og ble født i Iowa i 1913. På begynnelsen av 1920-tallet flyttet familien tilbake til Norge og bosatte seg i Orkdal.

Da krigen brøt ut 1. september 1939 mellom Tyskland og Polen og 3. september mellom Vestmaktene og Tyskland, ble det ved kongelige kunngjøringer av henholdsvis 1. og 3. september avgitt erklæringer om at Norge ville holde oppe fullkommen nøytralitet overensstemmende med de nøytralitetsforskrifter som var gikk i Kgl. kunngjøring av 13. mai 1938. Erklæringene ble sendt ut samme dag og med samme ordlyd fra de nordiske land.

Som nøytralitetsvakt ble straks satt opp stridskrefter så vel av Sjøforsvaret (Marinen og kystfestningene) som av Landforsvaret (Hæren).

William kan ha hatt Værnes som oppmøtested ved mobilisering. Her hadde Sør-Trøndelag infanteriregiment IR 12 oppsetningplass, mens standkvarteret lå i Trondheim. Men Trondheim ble hærtatt av tyskerne allerede 9. april. En kunne vente tyskerne når som helst ved alle militære oppsetningsplasser og lager i og like utenfor Trondheim by, og man anså det umulig å mobilisere soldater her og få fraktet utstyret vekk fra Trondheim.

Var morfar infanterist?

Jacob Ager Laurantzon var på denne tiden sjef for 5. divisjon, som besto av Møre infanteriregiment IR 11, Sør-Trøndelag infanteriregiment IR 12, Nord-Trøndelag infanteriregiment IR 13 og Artilleriregiment 3 AR 3.

Folk som møtte opp for å trekke i uniform 9. april ble møtt av norsk befal med beskjed om å reise hjem og avvente nærmere ordre. Det lyktes å få ut en del uniformer og utstyr før tyskerne tok kontrollen over magasinet til IR 12s landvernbataljon ved Nypan på Leinstranda. Dette utstyret ble brukt til å sette opp to tropper av bortimot 100 menn som samlet seg 11. april ved Berkåk. Den 13. april hadde flere menn kommet til der, og det lot seg gjøre å organisere de mobiliserte i to kompanier.

I går satt jeg en stund på Riksarkivet i Oslo, og der fant jeg ut at Sør-Trøndelag infanteriregiment IR 12 har over 40 hyllemetre med materiale. Avdelingen ble nedlagt i 2002, så det er naturlig at det ligger mye i dette arkivet. Jeg fant imidlertid oppropslister for 1939 og 1940, og fant ut at IR 12 besto av to feltbataljoner og en øvingsbataljon.

En av feltbataljonene hadde før krigsutbruddet vært på nøytralitetsvakt i Øst-Finnmark, og havnet raskt i kamp mot tyskerne i slaget om Narvik. Jeg er ganske sikker på at morfar ikke var med her, for jeg husker han fortalte meg at han var på Hjerkinn og Dombås.

Møtte han opp på Berkåk?

I oppropslistene fant jeg imidlertid et navn: William Fr. Olsen. Han var geværmann i øvingsbataljonens Øvingskompani I og var av 1934-kullet. Han hadde soldatnummer 27227. Det skal ikke mye fantasi til å skjønne at dette muligens kan ha vært morfar, siden han foretrakk å bruke William/Willy som fornavn fremfor Fred William. At han var av 1934-kullet, forstår jeg som at han ble innrullert på den tiden. Det skulle stemme ganske bra, for da var han 21 år gammel.

Ved konfirmasjonen i Orkdal 6. oktober 1929 ble han også kalt Olsen, så Engløkk-navnet kan han godt ha tatt etter 1940 – kanskje ved vielsen i 1946.

Å lese gjennom samtlige oppropslister og annet materiale på Riksarkivet tok selvsagt såpass mye tid at jeg ikke fikk sjekket mer materiale i går. Det jeg nå lurer på, er om morfar var blant mennene som samlet seg ved Berkåk mellom 11. og 13. april.

Hvis han var det, lurer jeg videre på hvilket kompani han tilhørte, hvilken rolle han hadde, hvordan kompaniets bevegelser var og hva oppdraget var.

Vet du mer om denne avdelingen, setter jeg pris på om du skriver noe i kommentarfeltet.

Jakten fortsetter i neste artikkel.

Fra i går husker vi at Stener og Else Marie fikk syv barn i perioden 1835 til 1854. Karen Jørgine og Christian Nicolai Jørgen har vi allerede kontroll på, siden vi har fått bekreftet at de døde i henholdsvis 1917 og 1878. Dermed gjenstår fem barn:

• Nils Mathias – siste spor ved Vefsn-tellingen i 1875.
• Andreas Christian – siste spor ved Flakstad-tellingen i 1900.
• Peter Agersborg – siste spor ved Vefsn-tellingen i 1900.
• Mathis Jørgen – siste spor ved vielsen i 1877.
• Dorthea Nikoline – siste spor ved vielsen i 1882.

I utgangpunktet er jeg interessert i å finne ut når disse døde, slik at jeg har en tidsramme å holde meg innenfor når jeg leter etter andre milepæler i deres liv – som eksempelvis konfirmasjon, vielse og barnefødsler.

Det mest nærliggende er å lete blant dødsfall i Vefsn i perioden 1875 til 1900. Det blir mye å bla igjennom, men jeg finner etter hvert dødsfallet til Mathis Jørgen 30. mai 1891. I kirkeboken står han oppført som gift hustømmermann, så her vil det nok etter hvert bli aktuelt å lete etter vielse og barnefødsler. Ved dødsfallet opphold Mathis Jørgen seg på gården Kulstadsjøen.

4. mai 1893 døde Nils Mathias, står det å lese på side 415 i samme kirkebok. Han var gift gårdbruker og selveier på Hagfors. Hans kone Berit lever altså videre som enke.

Dermed står vi igjen med Dorthea Nikoline. Nå forenkles letingen litt, siden jeg slipper unna med å se på nedre halvdel av kirkeboken. På denne tiden ble kirkebøkene gjerne inndelt i menn og kvinner. Dessverre går ikke denne ministerialboken for Vefsn/Vefsn lenger enn til 1896. Heldigvis har jeg fått tilsendt en CD med den manglende kirkeboken for perioden 1897-1915, og fortsetter letingen der.

Heller ikke i denne kirkeboken finner jeg Dorthea Nikoline. Kan det tenkes at hun likevel levde i 1900, men at jeg ikke har sett godt nok etter i folketellingen? Hun kan godt tenkes å ha skiftet etternavn. Eller har hun flyttet til et annet distrikt etter at hun giftet seg i 1882?

Jeg har tre muligheter til å nøste opp i dette. Det første jeg vil gjøre, er å se om jeg finner mannen hennes, Johan Mortensen, i 1900-tellingen. Bor han alene, er nok sjansene store for at hun døde før 1900. Om dette ikke gir resultater vil jeg først lete blant utflyttede personer mellom 1882 og 1900, og deretter følge med blant fødsler for å se om ekteparet fikk barn frem mot 1900.

Utfordringen nå, er at mange har endret etternavn fra farsnavn til gårdsnavn. Det er derfor ikke en selvfølge at jeg vil finne Johan med etternavnet Mortensen. Jeg begynner derfor med å søke etter alle som heter Johan og som er født i 1853.

Men nei. Det er ikke mulig å finne hverken Johan, Dorthea eller Johans sønn Ingebret Martin fra et tidligere ekteskap. Jeg står derfor igjen med den mest sannsynlige muligheten, nemlig at de reiste ut av landet. Fortsatt er det en mulighet for at de reiste til et annet sted og døde før 1900, men den muligheten tror jeg er mindre.

Og ganske riktig! Blant utflyttede fra Vefsn står Johan og Dorthea oppført med Amerika som reisemål i 1886, og nå kan det tenkes at Johan har tatt etternavnet Halsøen fra gården. Her opplyses det også om barna Martin og Einar, født i henholdsvis 1884 og 1886.

I neste artikkel vil jeg skrive litt om hvordan det gikk med Andreas Christian og Peter Agersborg, som begge levde etter 1900. Jeg har et håp om at jeg skal finne deres død før 1930. Dessuten skal jeg se om jeg kommer videre med Amerika-farerne Johan og Dorthea. Kanskje finnes det fortsatt etterkommere der borte? I såfall kan det tenkes at jeg har en hel del ukjente femmenninger.

Som jeg skrev i går, forsøker jeg i første omgang å skumme igjennom kirkebøkene for å finne resultater hurtigst mulig. Det er ikke alltid en god metode, men den holder ofte stikk. Dette krever imidlertid et trenet blikk, og man må passe seg for å bli fartsblind der man blar opp og ned på sidene.

Metoden fordrer også at presten hadde noenlunde leselig skrift. Av og til kan det være bedre å lese i klokkerboken, siden klokkeren kunne tenkes å ha bedre skrift enn presten. Og av og til er det omvendt. Når det gjelder kirkebøkene som ble skrevet på 1600-, 1700- og tidlig på 1800-tallet, kan det være en prøvelse å tyde bokstavene. Dette får man etter hvert god trening i, så den store utfordringen består i at skribenten ofte skrev svært tett og smått. Dette kan komme av at mange prester på denne tiden måtte holde seg med penn og papir selv, og det sier seg selv at man forsøkte å gjøre jobben så økonomisk som mulig. Det forekom også at skribenten vannet ut blekket for at det skulle vare lenger, med det resultat at skriften blir veldig lys.

Så til selve oppgaven. Jeg har i første omgang valgt å lete etter Stenersen-barnas eventuelle vielser for å få et bilde av når og hvor de levde. Siden yngstemann Nils Mathias ble født i 1835, velger jeg å lete blant vielsene i Vefsn fra 1865 og fremover.

16. oktober 1870 får jeg første treff. Her finner jeg vielsen til Peter Agersborg og Marie Nikoline Jakobsdatter. Det stemmer ganske bra, siden jeg allerede har funnet ham i Vefsn-tellingene for 1875 og 1900. Ingen overraskelse her, altså.

Neste treff kommer 14. juli 1872, når jeg finner vielsen til Karen Jørgine og Johannes Mortensen. Karen Jørgine var min tippoldemor, så dette var allerede kjent stoff.

25. mai 1877 finner jeg vielsen til Mathis Jørgen og Karen Jørgensdatter. Dette er interessant, for siste spor etter Mathis Jørgen i Vefsn var i 1865-tellingen, så det kan tenkes at han gjorde tjeneste utenfor Vefsn i 1875.

En ny overraskelse kommer 25. desember 1882. Da finner jeg vielsen til Dorthea Nikoline og Johan Mortensen. Siste spor etter henne, var som sypike på Kulstadsøen i 1875. Men ektefellen er også en overraskelse. Johan var broren til Johannes, mannen til hennes søster Karen Jørgine. Hun giftet seg altså med sin søsters svoger!

Som regel greit å følge en persons liv i kirkebøkene, og det er greit å vite at en person hadde samme ektefelle hele livet, såfremt vedkommende ikke døde. Jeg misunner altså ikke fremtidens slektsforskere som skal grave seg frem i mine barn og dine barn og våre barn, og samtidig vite at partene slett ikke behøvde å være gift.

Andreas Christian finner jeg ikke blant døde i Vefsn i perioden 1865 til 1875, og det ser heller ikke ut til at han giftet seg i Vefsn i løpet av disse årene. Flyttet til et annet sogn? Jeg søker på Andreas og finner 2973 kandidater i Nordland i 1875-tellingen. Deretter avgrenser jeg søket til fødte i 1837 pluss/minus to år, og det begrenser seg til 228 mulige personer i Nordland. Fødested Vefsn avgrenser det ytterligere til 12 personer i Nordland, og ganske riktig: Vi finner Andreas Christian Stenersen på gården Tænnæs i Flakstad! Her bor han med sin kone Eline Marie Nilsdatter og sønnen Nils Albert i svigerforeldrenes hus. Familien finner jeg igjen i 1900-tellingen for Flakstad, og denne gang på gården Skagen.

Nå har jeg altså funnet

• Nils Mathias – siste spor ved Vefsn-tellingen i 1875.
• Andreas Christian – siste spor ved Flakstad-tellingen i 1900.
• Peter Agersborg – siste spor ved Vefsn-tellingen i 1900.
• Mathis Jørgen – siste spor ved vielsen i 1877.
• Dorthea Nikoline – siste spor ved vielsen i 1882.

Den neste jeg leter etter, er Nils Mathias, siden det siste sporet etter ham slutter i 1875. Jeg finner ingen nærliggende kandidater i 1900-tellingen, derfor leter jeg blant døde i Vefsn i perioden 1875-1900. Samtidig vil jeg holde utkikk etter Mathis og Dorthea Nikoline, hvor siste spor ender i henholdsvis 1877 og 1882.

Hvordan det går, kan du lese om i neste artikkel.

Stener Nilssen og Else Marie Pedersdatter var mine tipp-tippoldeforeldre. Begge ble født i Vefsn. Stener på gården Røsdal 2. mars 1803, og Else Marie på gården Høgremma 13. januar 1811.

14. juli 1833 giftet de seg i Vefsn og etablerte familie på gården Røsdal. Fra januar 1835 til februar 1854 fikk de i alt syv barn, etter hva jeg hittil har funnet. Det var

• Nils Mathias, født 26. januar 1835.
• Andreas Christian, født 2. juli 1837.
• Peter Agersborg, født 10. februar 1840.
• Mathis Jørgen, født 23. august 1842.
• Dorthea Nicoline, født 12. august 1845.
• Karen Jørgine Lund, født 18. oktober 1848 – død 14. februar 1917.
• Christian Nicolai Jørgen, født 28. februar 1854 – død 12. april 1878.

Den skarpe leser vil sikkert legge merke til at jeg har funnet dødsdatoen på to av barna. Det dreier seg først om Karen Jørgine Lund, som var min tippoldemor.  Hun giftet seg med Johannes Mortensen fra Oppland og fikk hele 12 barn. Deretter har jeg funnet dødsdatoen til Christian Nicolai Jørgen.

I skrivende stund er jeg altså opptatt av å finne ut hvordan det gikk med de fem andre barna til Stener og Else Marie.

Det er mange fremgangsmåter å finne ut av dette på. Det jeg stort sett gjør, er å spore de opp i folketellingene. I dette tilfellet er det relevant å følge folketellingene for Vefsn for 1865 og 1900, og dessuten er jeg i den heldige situasjon at Digitalarkivet.no har lagt ut 1875-tellingen for distriktet også.

Så langt har jeg funnet dette:

Siste spor etter Nils Mathias er 1875-tellingen. Han er oppført på gården Kulstadsøen med kone og barn. Imidlertid har jeg ikke funnet ham i 1900-tellingen. Av det kan man trekke noen foreløpige konklusjoner. Enten døde han mellom 1875 og 1900, og da må jeg inn i kirkebøkene for å finne ham blant døde og begravede i Vefsn i denne perioden. Eller han kan ha flyttet til et annet sted, og da må jeg gjøre et utvidet søk i 1900-tellingen for hele landet. Eller han kan ha emigrert til utlandet, og da gjelder det å lete blant utflyttede i kirkebøkene.

Andreas Christian finner jeg som ugift, losjerende dagarbeider på Røsdal i 1865-telllingen. Han bodde altså sammen med foreldrene på denne tiden. Men jeg finner ham ikke i 1875-tellingen, så her gjelder de samme teoriene som for Nils Mathias. Her gjelder det først og fremst å finne en eventuell død i perioden 1865 til 1875.

Peter Agersborgs foreløpig siste spor er i 1900-tellingen. Han bodde da på gården Almdalen med kone og barn. I 1900-tellingen het han imidlertid Peter Steinarssen når han strengt tatt skulle blitt kalt Peter A. Stenersen, så det gjelder å være litt kreativ når man leter etter folk i disse registrene.

Mathis Jørgen finner jeg som ugift tjenestekar på gården Aanes i 1865-tellingen, og for Dorthea Nicolines vedkommende var hun ugift sypike på gården Kulstadsøen i 1875.

Slik jeg vanligvis liker å arbeide, foretrekker jeg i første rekke å finne tidspunkt for fødsel og død. På den måten får jeg en grei ramme å jobbe innenfor. Her har jeg altså fem personer jeg mangler dødsdato på. Andreas og Mathis døde sannsynligvis mellom 1865 og 1875, Nils og Dorthea døde sannsynligvis mellom 1875 og 1900, mens Peter døde en gang etter 1900. Vel å merke hvis de ikke rett og slett flyttet til et annet sted etter at jeg fant de i Vefsn-tellingen, og den muligheten må vi jo holde åpen inntil videre.

Vefsns kirkebøker er ganske greie å lete i, men om man leter i et distrikt hvor man må bla seg igjennom ørten sider med dødsfall, kan det være greit å først lete blant konfirmasjoner og vielser for kanskje å avgrense mulige årstall. Siden Stenersen-barna alle er funnet etter konfirmasjonsalder, vil jeg velge å se om noen av disse giftet seg. Som regel er det færre vielser enn dødsfall å lete seg igjennom. Er man i en situasjon hvor man ikke finner en person i 1900-tellingen, men finner vielsen i 1893, blir det plutselig langt færre sider blant dødsfall å lete på. Og er man i den situasjon at man har tre søsken som kan være viet i samme periode, kan man velge å kun se etter brudens eller brudgommens far. På den måten slipper man å lete blant både brudgom og brud i side opp og side ned.

Jeg vet at denne skummingen er en lathans-metode, men den fungerer for meg… Og gir det ikke raske resultater, er det bare å begynne på nytt igjen, og denne gang velge den møysommelige varianten med å lese hvert enkelt navn.

Skulle man likevel ikke klare å finne noen vielse eller dødsfall, kan man jo forsøke å se om vedkommende var fadder for noen av sine søskens barn. Det finnes i det hele tatt mange måter å spore en persons gjøren og laden år for år på.

I dagene fremover skal jeg forsøke å holde dere oppdatert på hvordan det går med letingen etter Nils, Andreas, Peter, Mathis og Dorthea – og samtidig gi et lite bilde på hvilke metoder jeg bruker for å finne ut mer om min tippoldemors søsken.

Følg med videre i Jakten på Stenersen-barna – og still gjerne spørsmål i kommentarfeltet!

Christi ble konfirmert 13. oktober 1793 i Kleive, og giftet seg med Anders Olsen Kleve 6. juli 1800.

Med Anders fikk hun barna

Ole (1804-1859)
Karen (1807-?)
Mali (1809-?)
Anders (1811-?)
Bridt (1817-?)
Christi (1818-?)
Andreas (1824-?)

Hun døde 8. desember 1861 og ble begravet 14. desember samme år.

Videre ble hun konfirmert på Værøy 11. oktober 1874: http://www.arkivverket.no/URN:NBN:no-a1450-kb20061121010207.jpg

29. mai 1881 giftet hun seg på Værøy med Oluf Anthonius Isaksen fra Vågan (født 26. januar 1854): http://www.arkivverket.no/URN:NBN:no-a1450-kb20060613060341.jpg

20. desember 1882 fikk hun sønnen Karl Johan Nordal med Oluf Anthonius Johannessen (!). Dåpen var 28. desember: http://www.arkivverket.no/URN:NBN:no-a1450-kb20060613060252.jpg

Ved Olufs dåp heter faren John Isaksen: http://www.arkivverket.no/URN:NBN:no-a1450-kb20050420030620.jpg, og det er nok herfra misforståelsen med Isaksen/Johannessen kommer.

Uansett finner jeg ikke spor av hverken Oluf eller Karen Andrea etter sønnen Karl Johan Nordals død 12. januar 1883: http://www.arkivverket.no/URN:NBN:no-a1450-kb20060613060363.jpg

Jeg finner de ikke i 1900-tellingen, og heller ikke blant døde eller utflyttede i perioden frem til 1900.

Så hva skjedde egentlig med Karen Andrea Kristensdatter og Oluf Anthonius Isaksen?

En mulig kandidat kan jo være denne Oluf Johansen (gift), som døde i Vågan 3. januar 1893: http://www.arkivverket.no/URN:NBN:no-a1450-kb20070109350012.jpg Han ble født i Vikan i Vågan, men fødselsår eller alder ved døden er dessverre ikke oppgitt. For øvrig finner jeg ingen passende kandidater blant døde i Vågan/Vågan i perioden 1882-1901.

Imidlertid tok jeg en kikk på Gravminner, og der fant jeg en Karen Andrea Kristensdatter begravet i Misvær utenfor Bodø 1. mai 1918. Dessverre er nettopp dette årstallet vanskelig for Fauske/Skjerstad, som Misvær tilhørte på denne tiden. Fra høsten 1917 ble nemlig døde registrert i en kirkebok for Misvær kapell, og hvor finner jeg den? http://www.arkivverket.no/URN:NBN:no-a1450-kb20050318011116.jpg.

Juliana var eldst av de åtte barna Erich og Barbro fikk. I 1792 kom søsteren Berthe til verden, men hun ble bare ti år gammel. Året etter kom Sara, som kun ble 15 år gammel. Hans ble født i 1794, men jeg vet ikke når han døde. Søsteren Maren døde i 1798, samme året som hun ble født. Bereth ble født i 1803 og døde seks år senere. Broren Erich ble født i 1805, men heller ikke han ble mer enn åtte år gammel. Til sist kom Anna i 1806, som døde fem år senere.

Det er altså mye som tyder på at Juliana var den eneste av barna som fikk vokse opp. 25. november 1810 ble Juliana konfirmert på Værøy.

27. juni 1822 giftet hun seg med Peder Torstensen, sønn av Torsten Larssen og Sara Jacobsdatter. Sammen med ham fikk hun sønnen Torsten samme år.

20. april 1824 døde ektemannen Peder. Juliana giftet seg derfor med Johannes Christiansen 24. juli året etter. Sammen fikk de sønnen Hans i 1829 og datteren Christense i 1834. Hans døde i en ulykke på Mostadfjellet 20. april 1842, og i 1845 ble Juliana nok en gang enke, da Johannes døde 16. mars.

I skiftet etter Johannes er både Juliana og datteren Christense nevnt. Her finner vi også en arving ved navn Niels, som er oppgitt som sønn.

I hele denne perioden hadde Juliana oppholdt seg på Mostad på Værøy. Men hva som hendte med henne etter at skiftet etter Johannes ble foretatt våren 1846 er et mysterium. Giftet hun seg på nytt et annet sted?

I jakten på Juliana har jeg forsøkt å finne hennes død mellom 1846 og 1865 i Røst, Borge og Flakstads kirkebøker, men dessverre uten hell. Vågans kirkebøker ga heller ingen resultater. Jakten fortsetter i kirkebøkene fra de nærliggende områdene.

Her er hva som står i boken “Norges bebyggelse – Nordlige seksjon – Herredsbindet for Sør-Trøndelag, vestre del”, utgitt av A/S Norsk Faglitteratur i 1956:

Haugen, Nedre, parsell 4, ca. 1 km fra Løkken jernb.-st. og ca. 400 m fra hovedveien. Postadr. Løkken verk. Areal 1,5 da. Hovedbygn. oppf. 1916 av plank i 1 etsj., 50 m2, 1 rom, kjøk., kjeller. Dessuten uthus oppf. s. å. Branntakst 8000. Til nåv. eier 1918. Eier verksarb. Nils Marken, f. 31/5 -87 i Vefsn, hustru Julie, f. 17/11 -87 i Værøy, Lofoten. Barn Halfrid, f. 20/3 -09, Alf, f. 20/4 -13, Haldis, f. 15/3 -15, Charlotte*, f. 19/6 -16, Nanny, f. 2/1 -24.

*) Trykkfeil. Skal være Charlot.

Her er hva som står i boken “Norges bebyggelse – Nordlige seksjon – Herredsbindet for Sør-Trøndelag, vestre del”, utgitt av A/S Norsk Faglitteratur i 1956:

Lillehagen, gnr. 18, bnr. 3, ca. 200 m fra bussholdepl. Postadr. Fannrem. Areal 8 da, derav 6 da dyrket mark. Hovedbygn. oppf. 1937* av tømm. og bindv. i 2 etsj., påbygd 1937, 96 m2, 9 rom, 2 kjøk., ver., kjeller. Vedbu. Branntakst 68000, verditakst 37000. Til nåv. eier 1947. Eier husmor Marit Opøien, f. 18/8 -91 i Meldal, foreldre Maren og Johan Mjøen, 1917 g. m. Ole O., f. 28/3 -78 i Orkland, foreldre Ildri og Andreas O. I huset bor tre familier.

*) Trykkfeil?

Her er hva som står i boken “Norges bebyggelse – Nordlige seksjon – Herredsbindet for Sør-Trøndelag, vestre del”, utgitt av A/S Norsk Faglitteratur i 1956:

Kvamtun, gnr. 21, bnr. 13, ved Fannrem st. Postadr. Fannrem. Areal ca. 2 da hage. Hovedbygn. oppf. 1932 av laftet plank i 2 etsj., 104 m2 (2 leiligheter), 4 rom, kjøk., ver., kjeller. Uthus. Til nåv. eier 1941. Eier sykesøster Karen Aune Norberg, f. 1911 i Orkanger, foreldre Nivola og Samuel N.

Fred William Engløkk flyttet hit med familien i 1970.

Her er hva som står i boken “Norges bebyggelse – Nordlige seksjon – Herredsbindet for Sør-Trøndelag, vestre del”, utgitt av A/S Norsk Faglitteratur i 1956:

Trætøyen, gnr. 18, bnr. 7. Postadr. Fannrem. Areal 8 da dyrket mark. Hovedbygn. oppf. av laftet plank i 2 etsj., modern. 1950, 35 m2, 3 rom, kjøk., kjeller. Fjøs og låve oppf. 1940 av hhv. sementstøp og bindv. Til nåv. eier 1952. Eier Oskar Fossum. Leieboer Karl Magnus Holm, f. 10/4 -69 i Tolga, foreldre Caroline Marie og Karl Fredrik H, g. m. Martha Skjølberg, f. 17/10 -83 i Orkland, foreldre Johanne og Andreas S. Barn Olina, f. 17/1 -07.

Denne uken møtte jeg ham igjen i forbindelse med et foredrag om slektsgranskning på Riksarkivet. Jeg kjente ham ikke igjen med det samme, før han presenterte seg og fortalte om møtet i byggekomiteen.

Vi kom selvsagt i prat om slektsgranskning og våre respektive funn bakover, og han nevnte at hans tippoldemor var fra Værøy. Jeg fattet umiddelbar interesse for denne opplysning, siden jeg gjennom min egen granskning har erfart at jeg er i slekt med stort sett alt som kan krype og gå ute på Værøy og Røst.

Jeg sendte ham en e-post et par dager senere, og fikk nærmere informasjon om hans tippoldemor. Og ganske riktig; etter en liten halvtime med slektsprogram og digitale kirkebøker, viste det seg etterhvert at mannen faktisk var min mormors 7-menning. Hvilket gjorde meg selv til hans barnebarns 9-menning.

Selv bor han faktisk rett nedi nabolaget, så verden er i sannhet mindre enn vi skulle tro!

Johannes ble døpt i Øyer 6. juli 1845 og var Morten og Johannes første barn. Familien hans flyttet etter hvert til Prestegården i Tretten, der hans bror Johan ble født i april 1847.

Senere finner vi familien på gården Nedre Solberg i Øyer, der Peder ble født i juni 1851. Her bodde de også da Johannes søster Randi ble født i februar 1855.

Johannes ble konfirmert i Øyer 10. juni 1860.

I folketellingen for 1865 finner vi igjen Johannes som dagarbeider på gården Mo i Vefsn i Nordland.

14. juli 1872 giftet han seg i Vefsn med Karen Jørgine Lund Stenersdatter. I desember året før hadde de fått datteren Emilie Johanne på gården Nedre Marken i Vefsn.

I alt fikk Johannes og Karen Jørgine 10 barn mens de bodde på Nedre Marken, deriblant Nils Jørgen.

Johannes døde i Vefsn 17. februar 1905 og ble begravet 24. februar.

Vi vet at Anders ble enkemann i 1861, da kona Christi Andersdatter gikk bort.

Hvis Anders fortsatt levde i 1865, må han ha vært 88 år gammel. I folketellingen for 1865 finner vi en Anders Olsen på gården Talseth og Fransæde. Denne Anders var 89 år gammel, enkemann og fattiglem.

Vefsens Præstegjeld. Det grændser mod Nord til Ranens Præstegjeld, mod Øst til den svenske Grændse, mod Syd til Brønøe Præstegjeld og mod Vest til Alstahoug Præstegjeld. De beboede Egne ligge rundt omkring Vefsen-Fjord og i de fra samme opgaaende Dalstrækninger, hvoraf Hoved-Dalføret, det egentlige Vefsen (fordum Vefsif), gjennemstrømmes af Fogderiets betydeligste Vanddrag, Store-Vefsen-Elv, der har sit Udspring fra Vandet Vapsen paa Østsiden af Grændsefjeldene. Præstegjeldet, der har sin største Udstrækning i N.V. og S.O., og indbefatter nogle af Fogderiets og Amtets bedste og frugtbareste Egne, staaer kun i Nord og Nordvest ved beboede Bygder i Forbindelse med Alstahougs og en Deel av Ranens Præstegjelde, men adskilles for Øvrigt ved Fjeldstrækninger fra de tilgrændsende Sogne. Det er tillige meget vidløftigt, da der fra den yderste Gaard i Fjorden til den øverste Gaard inde i Landet regnes at være 9 til 10 lange Mile, og det udgjør egentlig kun eet Kirkesogn, dog med tvende Kirker, nemlig foruden den egentlige Sognekirke, Dolstad Kirke kaldet, det for Fjeldlapperne opførte Hatfjelddals Capel. Af de herværende Fjelde er Brurskanken det mærkeligste og af anseelig Høide. Inden for Præstegjeldets Omkreds er den store Indsøe Røsvandet eller Rysvandet, og, foruden foranførte Bekken-Elv, ogsaa Fusvas-Elven, der kommer fra et stort Vand af samme Navn, saavelsom Drevje-Elven, der kommer fra Drev-Vandet i Ranens Præstegjeld. Desuten optaker Hoved-Elven mange anseelige Sideelve. Almuens Næringsveie ere Agerbrug, Fædrift, Skovbrug og Fiskerie, samt Reensdyravl, da der i Præstegjeldet opholde sig endeel Lapper. Fra Præstegjeldets østlige Deel fører et Bjergpas ind til Umeaa Lapmark i Sverige. I det Civile udgjør dette Præstegjeld, tilligemed en Deel av Tjøtøe og Stamnæs Sogne under Alstahoug Præstegjeld, Vefsens Thinglaug. Kirken ligger 6 Mile i N.O. for Brønøe Kirke.

Boken gir også en beskrivelse av “Jordbund, Clima og Beqvemhed for Agerbrug”, “Agerbrug”, “Hør-, Hamp- og Humleavl, Hauge- og Frugttræ-dyrkning”, “Skovvæsen”, “Qvægavling”, “Jagt og Fuglefangst”, “Fiskerie”, “Metal-Anviisninger, Malm-Gruber”, “Nyttige Jord- og Sten-Arter”, “Bjergværker”, “Fabriker”, “Kirkerne”, “Mærkelige Gaarde og Steder” og “Natur-Mærkværdigheder”.

I boken står det å lese at det i 1801 bodde 3526 personer i prestegjeldet. Tallet sank såvidt til 3522 i 1825.

Det heter seg også at det i tiden boken ble utgitt var 178 matrikulerte gårder i prestegjeldet. Videre fantes det i Vefsn 337 oppsittere, 12 selveiere, 325 leilendinger og 75 husmenn med jord.

Værøe Præstegjeld. Det ligger paa omtrent 67 Gr. 40 Minuters Brede, indbefatter den sydligste og yderste Deel af Fogderiets udstrakte Øerække, og intet Præstegjeld i Nordlandene er mere ubehageligt og mere isoleret end dette, der paa alle Sider omgives af det vilde Hav. Kirkesognene ere to, nemlig Værøe Hovedsogn, som udgjør Øen Værøe, der er af tre Miles Omkreds, samt det tre Mile længere ude i Havet liggende Røst Annexsogn, hvortil hører Øen Røst, af 3/4 Miils Omkreds, med omliggende Holmer. Den største af disse Øer er bjergrig og den høieste Puncter stige til omtret 1500 Fod over Havfladen. Røst er derimod fladt Land uden nogen Bjerghøide. Dette Præstegjelds faa Beboere nære sig ved Fiskerie, Faareavl og Fuglefangst, og roses som nøisomme, tarvelige og sædelige. I det Civile udgjør Præstegjeldet, der indbefatter Værøe og Røst Fjerdinger, fælles med Flakstad Præstegjeld et Thinglaug.

Boken gir også en beskrivelse av “Jordbund, Clima og Beqvemhed for Agerbrug”, “Agerbrug”, “Hør-, Hamp- og Humle-Avl, Hauge- og Frugttræ-Dyrkning”, “Bærs og vilde Bærters Indsamling”,  ”Skovvæsen”, “Qvægavling”, “Jagt og Fuglefangst”, “Fiskerie”, “Bjergværker”, “Fabriker”, “Kirkerne”, “Mærkelige Gaarde og Steder”, “Natur-Mærkværdigheder”, “Historiske Notitser”, “Antiqvariske Notitser” og “Amtets militære Inddeling”.

I boken står det å lese at det i 1801 bodde 344 personer i prestegjeldet som omfattet både Værøy hovedsogn og Røst annekssogn. Dette var fordelt på henholdsvis 192 og 152. Tallet sank såvidt til 338 i 1825, fordelt på 231 på Værøy og 107 på Røst.

Det heter seg også at det i tiden boken ble utgitt var 183 matrikulerte gårder i prestegjeldet, men da er også Flakstad prestegjeld medregnet. Videre fantes det på Værøy 39 oppsittere, 13 selveiere, 26 leilendinger og 4 husmenn med jord. På Røst var det på denne tiden 20 oppsittere, 6 selveiere og 14 leilendinger.

Ørkedals Præstegjeld. Det udgjør en mere end to Mile lang Dalstrækning, som indsluttes mod Øst af Børsens og Meelhuus Præstegjelde, mod Syd af Meldals Hovedsogn, og mod Vest, paa hiin Side flere Mile brede Bjergstrækninger, af Surendalens Præstegjeld i Nordmørs og Hevne Sogn i Fosens Fogderie. Mod Nord gaaer Præstegjeldet ud til Ørkedals-Fjorden og Viggens Sogn i Strindens Fogderie. Arealet er 4 1/4 Qvadratmiil, og Præstegjeldet bestaaer egentlig kun af eet Kirkesogn, men har tvende Kirker, nemlig foruden Sognekirken, der ligger 3 7/8 Miil i S.V. fra Trondhjem, ogsaa Svorkmoe Kirke, der egentlig kun er bestemt for Svorkmoe Hyttepladses Beboere, men formedelst dens Beliggenhed i den sydlige Deel af Sognet, 1 1/4 Miil fra Ørkedals Kirke, tillige søges af en Deel af Sognets Almue. Ørkedalen er saavel en af de smukkeste, som en af de frugtbareste Egne nordenfjelds. Sammes yderste Deel udgjør en vidløftig Flade, der hører til Amtets jævneste Strækninger. Denne er vel for en Deel opdyrket, samt prydet med smukke og velbebyggede Gaarde, men den kan dog endnu mottage en langt høiere Grad af Dyrkning, da den for største Deel er overgroet med Krat og Buske. Igjennem Dalen strømmer Ørkla- eller Ørkedals-Elven, for største Deel med roligt Vande og imellem lave Bredder, men gjør ogsaa på flere Steder, især i Præstegjeldets øvre Deel, Skade ved Elvebrud. Foruden dette Hoved-Vanddrag, kommer fra Vest Vaslie-Vandets, Saug-Søens og Gagnaas-Vandets Vanddrag, der i Præstegjeldets nordlige Deel igjennem Skenala-Elven ogsaa løber ud i Ørkedals-Fjorden, samt Vorm-Aaen, der kommer fra Hosto-Vandet på Vestsiden, og Svork-Elven, der paa Østsiden falder i Ørkla. Ved disse Side-Elve findes nogle smaa og meest eenlig beliggende Gaarde; forøvrigt ligge Gaardene alle i Hoveddalen. Almuens Næringsveie ere fordeelagtigt Agerbrug, noget Skovbrug og Qvægavl, samt Bjergværks-Arbeide, ligesom og Ørkedalsørens Beboere deeltage i Fjorde-Fiskeriet. Formues-Forfatningen er i det hele god. Igjennem Præstegjeldet, som det Civile udgjør et Thinglaug, gaaer Hoved-Landeveien imellem Throndhjem og Molde, fra hvilken andre Veie føre mod Nord til Ørkedalsøren og de nordenfor liggende Bygder, samt mod Syd til Løkkens Kobberværk og Meldalen.

Boken gir også en beskrivelse av “Jordbund, Clima og Beqvemhed for Agerbrug”, “Agerbrug”, “Hør-, Hamp- og Humle-Avl, Hauge- og Frugttræ-Dyrkning”, “Skovvæsen”, “Qvægavling”, “Jagt og Skytterie”, “Fiskerie”, “Metal-Anviisninger, Malm-Gruber”, “Nyttige Jord- og Steen-Arter”, “Fabriker eller Industrie-Anlæg”, “Kirkerne”, “Mærkelige Gaarde og Steder” og “Natur-Mærkværdigheder”.

I boken står det å lese at det i 1801 bodde 3758 personer i prestegjeldet. Tallet sank til 3720 i 1815, men steg til 4307 i 1825.

Det heter seg også at det i tiden boken ble utgitt var 238 matrikulerte gårder i prestegjeldet. Videre fantes det 383 oppsittere, 341 selveiere, 42 leilendinger og 303 husmenn med jord.

Bolsøe eller Bulsøe Præstegjeld. Det strækker sig i henimod fire Miles længde fra Agerøe Præstegjeld i Vest til Thingvold Præstegjeld paa Nordmør i Øst, og har mod Syd Næssets og Vedøens, ligesom mod Nord Qvernæs og Agerøens Præstegjelde. Arealet er lidet over 3 Qvadratmile og Kirkesognene (med Undtagelse av Molde Kjøbstad) tvende, nemlig Bolsøe Hovedsogn og Kleve Annexsogn, hvoraf det første udgjør den vestlige og det andet den østlige Deel af Præstegjeldet. Paa Bolsøen og et Par mindre Øer nær, bestaaer Præstegjeldet blot af Fastland, der ligger paa begge Sider af den forhennævnte fra Romsdalsfjorden i en østlig Retning indgaaende Fannefjord, rundt om hvilken, saavelsom i de fra samme opgaaende smaa Dale, Præstegjeldets Gaarde findes, dog meest ved Søen langs Fannefjordens Nordside, der kan ansees som Fogderiets smukkeste Egn, hvor ogsaa Hovedveien imelleom Molde og Trondhjem gaaer. Desuden hører til Kleve Sogn, som har færre Gaarde ved Søen end Hovedsognet, en Deel af Fjeldbygden Oosmarken, hvis øvrige Deel ligger til Thingvold Præstegjeld paa Nordmør. Præstegjeldet har flere smaa Elvedrage, hvoraf de fleste strømme til det Indre af Fannefjorden. Af mærkelige Fjeldhøider vides ingen. I det Civile udgjør Præstegjeldet Fanne Otting. Hovedkirken ligger 3/4 Miil fra Molde.

Boken gir også en beskrivelse av “Jordbund, Clima og Beqvemhed for Agerbrug”, “Agerbrug”, “Hør-, Hamp- og Humle-Avl, Hauge- og Frugttræ-Dyrkning”, “Skovvæsen”, “Qvægavling”, “Jagt og Skytterie”, “Fiskerie”, “Metal-Anviisninger, Bjergværker”, “Nyttige Jord- og Steen-Arter”, “Fabriker, Industrie-Anlæg m. m.”, “Kirkerne”, “Mærkelige Gaarde og Steder”, “Natur-Mærkværdigheder”, “Historiske Notitser” og “Antiqvariske Notitser”.

I boken finner vi også at Bolsøy i 1801 hadde en befolkningsmengde på 1604. I 1815 var tallet steget til 1672 og i 1825 bodde det 2008 i Bolsøy.

På den tiden boken ble utgitt var det 109 matrikulerte gårder i prestegjeldet. På disse var det 183 oppsittere, 139 selveiere og 44 leilendinger. Her var også 146 husmenn med jord.

Han ble døpt 6. juli 1845 og konfirmert 10. juni 1860 i Øyer i Oppland.

Julaften 1871 fikk han datteren Emilie Johanne på Nedre Marken i Vefsn i Nordland med Karen Jørgine Lund Stenersdatter fra Vefsn.

Johannes og Karen giftet seg i Vefsn 14. juli året etter.

I august 1873 døde Emilie Johanne, rett etter at deres første sønn Martinus ble født. Dødsårsaken er dessverre ikke oppgitt i kirkeboken. I februar året etter døde også Martinus. I desember 1874 ble imidlertid sønnen Martin født.

I folketellingen for 1875 fremkommer det at Karens far, Stener Nilsen, bodde hos den lille familien på Nedre Marken. Stener hadde nemlig blitt enkemann i 1870. På gården bodde også Karens bror, Christian Nicolai Jørgen Stenersen, som arbeidet som tjenestegutt.

I årene som fulgte fikk de barna…, deriblant Nils Jørgen

Johannes døde 17. februar 1905 og ble gravlagt i Vefsn 24. februar.

Hun ble døpt i Orkdal 4. mars samme år, og konfirmert 11. oktober 1863.

I 1865 finner vi henne i folketellingen som tjenestepike på gården Methli i Orkdal, hos Lars Johnsen og hans hustru Seri Sivertsdatter.

Men hvor var hun etter dette? Fortsatte hun som tjenestepike på Methli? Neppe. Hun er nemlig ikke å finne i 1875-tellingen for Orkdal.

Ikke alle sogn i landet var omfattet av 1875-tellingen, så det kan godt være at hun holdt til i en nabobygd på dette tidspunktet.

Det neste sporet finner vi når hun får datteren Serine på gården Trætøien i Orkdal i september 1876. Faren var Ole Olsen fra Kleive utenfor Molde, som i kirkeboken er oppført med Stangvik som oppholdssted ved Serines fødsel. Kan det tenkes at Randi oppholdt seg hos i eller i nærheten av Stangvik i 1875?

Han ble døpt 24. september samme år.

Han giftet seg i Orkdal 20. juni 1848 med Inger Martha Mortensdatter fra Nyhuus i Orkdal.

29. januar 1849 fikk han et barn utenfor ekteskapet. Da kom datteren Randi til verden. Moren var Sigrid Christensdatter Haugen fra Kvam i Oppland.

Med sin kone Inger Martha fikk han en sønn og to døtre. I følge folketellingen fra 1865 bodde familien på Ustad-gården på den tiden.

Knud må ha flyttet til Randi og sin svigersønn på sine gamle dager, for han døde på Engløkken i Orkdal 9. desember 1902.

Hun ble døpt 1. januar 1888 og konfirmert 20. september 1903.

24. juni 1908 giftet hun seg på Fauske med Haakon Celius Gundersen fra Klette i Misvær utenfor Bodø. Året etter fikk de datteren Halfrid Edvine Lovise, men bare én måned etter Halfrids fødsel døde Haakon.

25. februar 1912 giftet hun seg på nytt. Denne gang i Sulitjelma med Nils Jørgen Mortensen fra Vefsn. Derfra flyttet de til Bjørnevatn i Kirkenes og fikk barna Alf Karl Johan, Haldis Johanna og Charlot Johannes.

Etter en tid flyttet de sørover til Haugen i Meldal i Sør-Trøndelag, og fikk datteren Nanny på nyåret i 1925.

Julie Karine døde i Meldal 17. september 1954.

Nils Jørgen Mortensen

Han ble døpt i Vefsn 17. juli samme år, og konfirmert 29. juni 1902.

25. februar 1912 giftet han seg i Sulitjelma i Nordland med Julie Karine Bergitte Johansen. De flyttet til Bjørnevatn i Kirkenes og fikk sønnen Alf Karl Johan 20. april 1913.

Haldis Johanna kom til verden i Kirkenes våren 1915, og Charlot Johannes ble født sommeren 1916.

Det er uvisst hva som skjedde med Nils Jørgen og Julie Karine i de nærmeste årene, men på nyåret 1925 ble Nanny født på Haugen i Meldal i Sør-Trøndelag.

17. september 1954 døde Julie Karine i Meldal, og Nils Jørgen ble enkemann. Han flyttet da til Namsos, hvor han døde 18. juni 1962.

Hun ble døpt i Orkdal 4. mars samme år, og konfirmert 11. oktober 1863.

I 1865 finner vi henne som tjenestepike på gården Methli i Orkdal, hos Lars Johnsen og hans hustru Seri Sivertsdatter. Hvor hun befant seg etter dette, er foreløpig uvisst, siden hun ikke er å finne i 1875-tellingen.

I september 1876 fikk hun datteren Serine med Ole Olsen fra Kleive utenfor Molde. Hun bodde den gang på Trætøien i Orkdal.

27. desember 1878 giftet hun seg med Ole. De bosatte seg på Englykkja og fikk syv barn til, deriblant Kristian.

I 1908 flyttet de til Trondheim, men dro tilbake til Orkdal og kjøpte huset Lillehagen på Fannrem i 1911.

Randi ble enke i 1936 og døde året etter.

I folketellingen for 1865 heter det at Ane Knudsdatter er gårdbrukerske og selveier på gården. Hun bor der sammen med sønnen Peder Pedersen, datteren Johanna Pedersdatter, og den losjerende snekkeren John Knudsen.

I folketellingen for 1875 ser vi at sønnen Peder har overtatt gården, og bor der sammen med sin kone Anne Kristensdatter og sønnen Peder. Moren Anne er kårenke, og videre finner vi enken Anne Ellevsdatter og dagarbeideren Johan Jensen på gården.

Ole Olsen må ha overtatt gården før mai 1880, for da ble datteren Maren født her.

I folketellingen for 1900 bor Ole fortsatt her, den gang gårdbruker og murer, sammen med sin kone Randi og barna Kristian og Maren. På gården hadde de både korn, poteter, kyr og fjærkre.

Her er hva som står i boken “Norges bebyggelse – Nordlige seksjon – Herredsbindet for Sør-Trøndelag, vestre del”, utgitt av A/S Norsk Faglitteratur i 1956:

Engløkk, gnr. 39, bnr. 1, ca. 3 km fra Fannrem st. Postadr. Fannrem. Areal ca. 60 da dyrket mark. Hovedbygn. oppf. av tømm. i 2 etsj., ombygd 1921-22, 6 rom, kjøk., ver., kjeller. Fjøs, stall og låve oppf. av tømm. Dessuten stabbur, stue. Skjønnstakst ca. 20000. Til nåv. eier 1906. Besetn. 5 kuer, 1 hest, 7 høns, 5 sauer. Eier gårdbr. Ingebrigt Olsen Wuttedal, f. 25/3 -82 i Snillfjord, foreldre Anne og Ole W. I 1. ekteskap g. m. Karen Johansdatter Ålid, f. 19/5 -84, barn Ole, f. 1905, Gunhild, f. 1906, Johan, f. 1908, Anne, f. 1911. I 2. ekteskap 1920 g. m. Martha Josefine Olsen, f. 13/12 -85 i Volda, foreldre Olave og Ole O. Barn Oddrun, f. 1921, Mindor, f. 1918, Kåre, f. 1924, Solveig, f. 1928.

I følge folketellingen for 1865 bodde Jakob Petersen her, som den gang var husmann med jord, sammen med sin kone Christiane Mortensdatter og barna Jens Peter og Nils Kristian.

Han ble døpt i Osen 4. juli samme år.

19. juli 1850 giftet han seg med Christiane Margrete Mortensdatter fra Lindset-gården.

I 1865 bodde Jakob og Christiane på gården Høvig i Osen.

De fikk barna Caroline Fredrikke, Jens Peter, Nils Kristian og Nella Nicoline.

Jakob døde på Høvig 9. februar 1912 og ble begravet 16. februar.

I følge folketellingen for 1865 bodde det to familier på dette bruket. Den ene besto av Ole Nilsen, som på den tiden var husmann uten jord, og hans kone Anne Jørgensdatter. De bodde der sammen med barna Jens og Fredrikke.

I følge folketellingen for 1900 bodde det fire familier på dette bruket. Blant disse var Jens Petter Olsen, som på den tiden var fisker og husmann uten jord, og hans kone Fredrikke Jakobsdatter. De bodde der sammen med sønnen Albert og datteren Jensine.

I 1865 kan vi lese av folketellingen for Orkdal at gården gikk under navnet “Stubben” og hadde gårdsnummer 104a (8 personer), 104b (6 personer), 105/115 (5 personer), 106 (5 personer), 107 (6 personer) og gården “Stubben” (uten gårdsnummer, 4 personer).

Etter en tid kjøpte John Fredrikson Skauge fra Fannrem bruket, som han straks solgte til Arn Mathiassen Somarvål i 1867. Arn var gift med Maren Olsdatter Kirkaune.

I 1875 kan vi lese av folketellingen for Orkdal at gården hadde gårdsnummer 104a (“Stubflaat”, 12 personer), 104c (“Stubflaat”, 6 personer), 105/115 (“Stubben”, 9 personer), 106/108c (“Stubben”, 10 personer) og 107/104b/108d (“Stubben”, 6 personer).

Sønnen Ola A. Stubban overtok Stubbflått, som han drev i 28 år. Han var gift med Lina Andersdatter Solbu.

I 1900 kan vi lese av folketellingen for Orkdal at gården var delt i hovedgården “Stubflaat” (9 personer), “Stubban” (9 personer), “Stubflaat” (6 personer), “Stubban med Klefsaas” (9 personer), “Stubban” (3 personer) og husmannsplassen “Tømmerli” (4 personer).

Ola solgte gården videre til Kristian Olsen Engløkk i 1926, som drev den sammen med sin kone Jette. Sønnen Harald var hjemme og hjalp til. Jette var en fremragende gjestebudskokke.

Her er hva som står i boken “Norges bebyggelse – Nordlige seksjon – Herredsbindet for Sør-Trøndelag, vestre del”, utgitt av A/S Norsk Faglitteratur i 1956:

Stubbflott, gnr. 53, bnr. 1, ligger 2 km fra Solbusøy st. Postadr. Svorkmo. Areal 233 da, derav 63 da dyrket mark, 150 da prod. skog. Hovedbygn. oppf. av tømm. i 2 etsj., 108 m2, 6 rom, 2 kjøk., kjeller. Fjøs, stall og låve oppf. av tømm. Stabbur, sommerhytte 1920. Branntakst 13500. Til nåv. eier 1925. Besetn. 4 kuer, 2 kviger, 2 hester, 1 gris, 4 sauer. Eier gårdbr. Kristian Olsen Engløkk, f. 30/4 -85 i Orkdal, foreldre Randi og Ole O. E., 1909 g. m. Jette Olsen, f. 5/12 -84 i Osen, foreldre Jens og Fredrikke O. Barn Olav, f. 26/6 -10, Hjørdis, f. 19/8 -11, William, f. 11/4 -13, Harald, f. 30/8 -14, Lillian, f. 12/1 -19.

Etter foreldrenes død overtok datteren Hjørdis og hennes mann Einar huset, mens svigersønnen Ottar Svegard drev jorden.

Fredrikke og hennes datter Jette.

I 1865 finner vi henne som pleiedatter på gården Hopen hos Ole Nilsen og Anne Dorthea Jørgensdatter, som bodde der sammen med sønnen Jens Petter.

Fredrikke ble konfirmert 6. oktober 1867. Hun må ha funnet tonen hos sønnen på gården, for hun giftet seg med ham i 1871.

De bodde lenge på Hopen, men på nyåret 1893 finner vi familien på Vingsand.

Hun og Jens Petter fikk til sammen åtte barn, deriblant Jette Kristine.

Fredrikke ble enke i 1909, men selv levde hun frem til 1934 – da hun døde 81 år gammel.

Jens Petter ble konfirmert 3. juli 1864, og giftet seg i Osen 19. juli 1871 med Caroline Fredrikke Jakobsdatter fra Sætran-gården i samme bygd.

I januar det året hadde de fått sønnen Jakob utenfor ekteskap, og etter vielsen fikk de Ole, Anne Dorthea, Anton Olaus, Anna Oline, Jette Kristine, Albert Kristian og Beret Jensine.

En gang mellom høsten 1889 og nyåret 1893 hadde de flyttet fra Hopen og bosatt seg på gården Vingsand i Osen.

Der døde Jens Petter 29. mai 1909, mens hans kone levde til 1934.

Barn:

Jakob (født 01.01.1871 i Osen, død 02.07.1951)
Ole (født 20.08.1873 i Osen, død 13.09.1904 i Trondheim)
Anne Dorthea (født 06.04.1876 i Osen)
Anton Olaus (født 27.01.1879 i Osen, død 29.05.1881 i Osen)
Anna Oline (født 08.08.1881 i Osen)
Jette Kristine (født 07.12.1884 i Osen, død 19.05.1962 i Orkdal)
Albert Kristian (født 20.09.1889 i Osen, død april 1988)
Beret Jensine (født 10.01.1893, begravet 31.07.1981 i Trondheim)

Jette ble 77 år gammel.

1. mars året etter ble hun døpt, og 30. juli 1899 ble hun konfirmert i Osen.

Det er ting som tyder på at hun bodde hos sin bror Ole og hans kone Johanne i Kristianfeldt gate i Trondhjem i 1900. Her traff hun også Kristian Olsen Engløkk.

Jette og Kristian giftet seg i Lademoen kirke i Trondhjem 21. august 1909.

Sommeren 1910 kom sønnen Olav Robert til verden, og året etter dro den lille familien til Sioux City i delstaten Iowa i USA. Der ble Hjørdis Kaspara født på sensommeren 1911, Fred William kom sommeren 1913, deretter kom Odd Harald på sensommeren 1914, før Lillian Viola ble født som siste barn i flokken på nyåret 1919.

Deretter reiste de tilbake til Norge, og var i allefall på plass i Orkdal i 1925. I 1926 bodde familien på gården Stubbflått.

Jette døde i Orkdal 19. mai 1962.

Han giftet seg imidlertid på Kleive med Mali Pedersdatter 17. juni 1759, og sammen fikk de syv barn – Marith, Anders (som døde svært ung), Bereth, Mali, Magnill, Sjur og Anders.

Ole og Mali døde på Roaldset-gården på Kleive i juli 1787 med kun én ukes mellomrom.

Han ble døpt 16. mars 1777 og konfirmert på Kleive 7. oktober 1792.

6. juli 1800 giftet han seg med Christi Andersdatter, som også var fra Kleive.

Sammen fikk de syv barn før han gikk han bort 25. mars 1827, 50 år gammel.

Barn:

Ole (døpt 18.11.1804 i Kleive, død 04.08.1859 i Kleive)
Karen (døpt 12.07.1807 i Kleive)
Mali (døpt juli 1809 i Kleive)
Anders (døpt 09.11.1811 i Kleive)
Bridt (døpt 13.04.1817 i Kleive)
Christi (født 30.01.1818 i Kleive)
Andreas (født 15.07.1824 i Kleive)

18. november 1804 ble han døpt i hjembygden.

29. mars 1836 giftet han seg i Kleive med sin 16 år yngre sambygding, Mildri Hansdatter fra Romuld. I gårdsmatrikkelen for 1838 heter det at Ole eide bruket Indre Romuld.

Sammen fikk han seks barn med Mildri før han døde på Romuld på Kleive sommeren 1859, 54 år gammel. Mildri bodde på Romuld helt frem til hun døde sommeren 1898.

Barn:

Amund Andreas (født 29.09.1836 i Kleive, død 08.08.1915 i Kleive)
Anders (født 11.08.1839 i Kleive, død 22.11.1909 i Kleive)
Karen (født 09.05.1842 i Kleive, død 14.09.1914)
Lars (født 24.03.1851 i Kleive)
Ole (født 16.03.1854, død 1936 i Orkdal)
Anne Maria (født 20.04.1857 i Kleive)

Randi og Ole.

Ole ble døpt på Kleive 2. juli 1854, og ble storebror til Anne Maria i 1857.

Han bodde fortsatt på Kleive da han ble konfirmert høsten 1870.

I september 1876 fikk han datteren Serine med Randi Christine Knudsdatter, som den gang bodde på Trætøien i Orkdal. I kirkeboken opplyses det at Oles oppholdssted var Stangvik. Han benevnes imidlertid Ole Olsen Romuld, som var gårdsnavnet i Kleive, så han hadde åpenbart ingen eiendom i Stangvik.

I romjulen 1878 giftet han seg med Randi i Orkdal.

I 1880 fikk de datteren Maren, og da bodde de på gården Englykkja i Orkdal, og det er herfra Engløkk-navnet kommer. Han eide også Dåktorhåggån, som ble tilhørende Englykkja etter at den ble fradelt Egga-gården i 1902.

I perioden 1907-1911 har Ole adresse på Biskop Grimkelsgade 6 i Trondhjem. Han solgte begge eiendommene i Orkdal i 1908 til Ingebrigt Olsen Vuttudal og flyttet til Trondhjem sammen med Randi.

Rundt 1911 kom ekteparet imidlertid tilbake til Orkdal og flyttet til Fannrem, der de kjøpte huset Lillehagen av klokker Ingebrigt Nyhus. Ole arbeidet som graver ved Orkdal kirke i mange år, og gikk under navnet “Ole Graver”.

Ole døde i 1936 og Randi døde året etter, begge i Orkdal.

Barn:

Serine (født 22.09.1876 i Orkdal, død 1933 i Orkdal)
Maren Lovise (født 15.04.1880 i Orkdal, død april 1957 i Sioux City, Iowa, USA)
Ole (født 08.05.1883 i Orkdal, død 03.07.1899 i Orkdal)
Kristian (født 30.04.1885 i Orkdal, død 11.06.1969 i Orkdal)
Sivert (født 14.04.1886 i Orkdal, død 29.04.1886 i Orkdal)
Karen (født 14.04.1886 i Orkdal, død 09.10.1894 i Orkdal)
Sigrid Martine (født 20.09.1887 i Orkdal, død 06.10.1894 i Orkdal)
Oline (født 23.07.1891 i Orkdal, død 26.10.1894 i Orkdal)

Da Haldis ble født, bodde familien ved Bjørnevatn i Kirkenes. Hun ble døpt 26. august 1916, en drøy måned etter at hennes lillebror Charlot Johannes kom til verden. Dermed ble de begge døpt samme dag.

Nils Jørgen og hans familie bodde fortsatt i Kirkenes høsten 1916, og jeg vet ikke hva de gjorde frem til Nanny ble født på Haugen i Meldal på nyåret 1925.

Alf ble konfirmert i Meldal høsten 1927, men så ble Haldis konfirmert på Løkken høsten 1929.

Haldis med sitt fjerde barnebarn i 1976.

Hun giftet seg med Fred William Engløkk 31. august 1946 i Orkdal etter at de hadde vært forlovet en knapp måned, og bryllupet sto på Stubbflått. På denne tiden bodde de i huset “Madstu” på Stubbflått.

William jobbet på Løkken Gruber på den tiden, og det kan tenkes at det var her de møttes.

I 1947, året etter bryllupet, bygget William huset “Utsikten” rett nedenfor gården, og den første datteren kom til verden. Hun ble fulgt av en sønn i 1951.

I 1953 ble William gårdbruker da han kjøpte Kjønli på Sølberget, og familien flyttet dit.

I 1956 fikk de nok en sønn, men han døde etter bare knappe to og en halv måned. Det siste tilskuddet til familien, en datter, ble notert inn i befolkningsstatistikken høsten 1957.

Haldis døde på Orkdal sykehus 11. mars 1987 og ligger begravet på Orkdal kirkegård.

Kristian og Jette med barna på begynnelsen av 1920-tallet.

Dette var spennende, om enn urolige tider for landet vårt. Parlamentarismen hadde blitt innført året i forveien, og partiene Venstre og Høyre var nystiftede og kjempet om makten.

Samme dag som min oldefar ble født, gikk Ludvig Daae av som arméminister i Sverdrup-regjeringen på grunn av den betente hærsaken. I disse månedene så man også de første tegn til det som skulle bli unionsstriden med svenskene.

Jeg vet ikke hvor min oldefar gikk på skole, men sannsynligvis fikk han med seg det som skjedde i språksaken på den tiden. Det året han ble født, vedtok nemlig Stortinget at de offentlige skoler i byene skulle bruke noen norsk-timer til “øvelser i landsmaal”. Kristian ble altså født rett inn i debatten om valgfritt sidemål, og som fortsatt rider landet.

Oldefar må ha hatt en hard oppvekst. I 1886 døde broren Sivert bare et par uker etter fødselen. I 1894 døde hans søster Sigrid kun syv år gammel. Hans åtte år gamle søster døde tre dager senere. Et par uker etter døde søsteren Oline, som da var tre år gammel. I 1899 døde Kristians storebror Ole bare 16 år gammel, og året etter ble oldefar konfirmert i Orkdal kirke.

Kort tid etter solgte hans far gården Englykkja, og de som var igjen av familien søkte lykken i Trondhjem. Kristians storesøster Maren Lovise valgte imidlertid å reise til Amerika.

Hvorfor de valgte å flytte fra gården, vet jeg ikke, men det var ikke uvanlig at folk på denne tiden etablerte seg i tettstedene for å finne nye levebrød. Ved inngangen til 1900 foregikk det også en mekanisering av jordbruket, og på mindre bruk var det naturlig nok ikke alle som så seg råd til å anskaffe de effektive maskinene. Omkring 1914 bodde en tredel av befolkningen i tettbygd strøk.

Valget om å ta med seg familien til Trondhjem var nok nærliggende for Ole og Randi. De vanskelige tidene med alle dødsfallene var nok en medvirkende årsak til at de valgte å starte på nytt. Selvforsyning og mangesysleri ble også mindre viktig i denne tiden, på grunn av moderniseringen og spesialiseringen i jordbruket.

I 1905, året for unionsoppløsningen mellom Norge og Sverige, var oldefar 20 år gammel. Da var både han og hans far bryggearbeidere i Trondhjem, og jobbet et stenkast fra stedet hvor den senere Høyre-statsministeren John Lyng ble født samme år.

Etter unionsoppløsningen med Sverige var det dannet grunnlag for ny optimisme i Norge. Næringslivet blomstret og det private initiativ ble høyt verdsatt. En rekke mennesker brukte sin skaperkraft, sitt pågangsmot og sine kunnskaper på en forbilledlig måte.

Et godt eksempel på dette, er historien om etableringen av Norsk Hydro og norsk kunstgjødselproduksjon. Dette industrieventyret begynte da naturvitenskapsmannen Kristian Birkeland møtte finansmannen Sam Eyde rundt århundreskiftet. Birkeland satt på store kunnskaper om fysikk og kjemi, og Eyde hadde en betydelig formue. Gjennom en kombinasjon av kunnskap, privat skapertrang og kapital klarte de å utvikle en metode for å utvinne kunstgjødsel fra nitrogen i luften ved hjelp av elektrisitet.

Imidlertid strakk ikke pengene til Eyde til, så han grunnla i 1905 Norsk Hydro-Elektrisk Kvælstolfaktieselskap ved hjelp av frank, svensk og litt norsk kapital. Dermed var startskuddet gått, og mange fikk arbeid i byggingen av fabrikkene og kraftstasjonene.

Det var høykonjunktur i landet, industrialiseringen skjøt fart, prisene steg og det var behov for mye arbeidskraft.

På denne tiden var oldefar jernbanebetjent i Trondhjem. Den første jernbanen her til lands kom i 1854 på strekningen mellom Kristiania og Eidsvoll, og i 1914 hadde vi allerede rukket å bygge 3000 kilometer jernbane.

I Trondhjem møtte han sin kommende hustru Jette Kristine Jensdatter. 21. august 1909 giftet de seg i Lademoen kirke i Trondhjem, og den påfølgende sommeren kom deres første barn, Olav, til verden.

Våren 1911 sto Kristian og Jette foran et veiskille i livet. Sammen med sønnen Olav seilte de fra Trondhjem til Liverpool. I Liverpool ble de registrert som Jelta, K. O. og Olaf B. Englot. Derfra seilte de videre 15. april med passasjerskipet S.S. Cedric, og ankom Ellis Island i New York 24. april 1911. De var blitt Amerika-farere.

De slo seg ned i Sioux City i Iowa, hvor Kristian fikk jobb på jernbanen. Noen måneder senere fødte Jette datteren Hjørdis.

Frem til århundreskiftet hadde Sioux City vært avhengig av Missouri-elven for å transportere mennesker og varer, men med byggingen av jernbanen vokste det lille stedet fra å være en utpost i Vesten til å bli et av de raskest voksende samfunn i verden. I 1910 hadde byen en befolkning på 47.000, et tall som vokste til hele 71.000 i 1920.

I 1913 kom min morfar Fred William til verden, etterfulgt av broren Odd Harald i 1914 og Lillian i 1919.

I løpet av første halvdel av 1920-tallet dro familien tilbake til gamlelandet. I 1926 kjøpte Kristian gården Stubbflått i Orkdal, og her bodde han sammen med sin kone Jette frem til hun døde i 1962 og han i 1969. Begge ligger begravet i Orkdal.

Datteren Hjørdis overtok Stubbflått og bodde der i mange år sammen med ektemannen Einar, mens svigersønnen drev jorden.

Barn:

Olav Robert (født 26.06.1910 i Trondheim, død 18.12.1977 på Løkken Verk)
Hjørdis Kaspara (født 19.08.1911 i Sioux City, Iowa, USA, død 25.08.1985 i Orkdal)
Fred William (født 11.07.1913 i Sioux City, Iowa, USA, død 13.03.1998 i Orkdal)
Odd Harald (født 30.08.1914 i Sioux City, Iowa, USA, død 03.02.1965 i Orkdal)
Lillian Viola (født 12.01.1919 i Sioux City, Iowa, USA, død 18.08.1992 i Orkdal)

Barndomsbilde av William.

William ble døpt 21. september 1913 og var på denne tiden lillebror til Olav Robert og Hjørdis Kaspara. Etter hvert ble han også storebror til Odd Harald og Lillian Viola.

Det er lite jeg vet om morfars barndom i Amerika, men jeg husker han en gang fortalte meg at han som barn fanget såkalte “lightning bugs” – eller ildfluer.

Skolegang

Rundt 1920 tok Jette med seg barna for å reise hjem igjen til Norge. Det sies at Kristian ble værende igjen i Amerika en tid, mens resten av familien dro hjem til Norge.

Den første tiden i Norge bodde familien hos Kristians foreldre Ole og Randi i Lillehagen på Fannrem.

20. september 1920 begynte William i 1. klasse på Grøtte skole i Orkdal. I løpet av skoleåret 1920/1921, som varte i 72 dager, hadde han fagene “Bibel- og kirkehistorie” og “Læsning”, og fikk dertil skussmål etter “Fatteevne”, “Forhold”, “Tilregnelige forsømmelser” og “Utilregnelige forsømmelser”. Klassen gikk han om igjen det påfølgende skoleåret.

I skoleåret 1922/1923 gikk William i 2. klasse sammen med 20 andre gutter og jenter, og hadde fagene “Katekiske og forklaring”, “Bibel- og kirkehistorie”, “Læsning”, “Grammatik og retskrivn.”, “Skrivning” og “Regning”. Også dette skoleåret varte i 72 dager. Han gikk 2. klasse om igjen i skoleåret 1923/1924, som også varte i 72 dager, men som nå var utvidet til 25 elever.

I skoleåret 1924/1925 hadde han rykket opp til 3. klasse, og fagene var nå supplert med “Sang”. De var 23 gutter og jenter i klassen, og skoleåret varte fortsatt i 72 dager.

Skoleåret 1925/1926 bød på 84 skoledager og han hadde kommet til 4. klasse. Nå sto også faget “Natur- og sundhedslære” på tapetet. Klassen hadde 24 elever. I anmerkningsfeltet står det at William flyttet til Orkland. På denne tiden bodde han på gården Stubbflått i Orkdal, som faren Kristian hadde kjøpt i 1926.

William begynte i 3. klasse på Monset skole i skoleåret 1926/1927, som kunne by på “15 ukers lovbefalt undervisning”. Det gikk 19 elever i hans klasse. Dette året bød på “Kristendomskundskap”, “Norsk”, “Regning”, “Skrivning”, “Jordbeskrivelse”, “Historie”, “Naturkundskap”, “Gymnastik”, “Tegning” og “Haandarbeide”. I tillegg en samlet hovedkarakter, fikk de karakterer i “Flid”, “Opførsel”, “Sang” og “Evner”. Denne klassen gikk han om igjen i skoleåret 1927/1928.

6. oktober 1929 ble William selv konfirmert, og fikk ifølge kirkeboken karakteren “måtelig” i kristendomkunnskap.

Brudeparet i 1946.

I sin ungdom jobbet William som dreng på forskjellige gårder i Orkdal.

Militærtjeneste

William ble innrullert i Forsvaret som rekrutt på Værnes i 1934 med soldatnummer 27227. Deretter ble han geværmann ved øvingsbataljonen i Sør-Trøndelag infanteriregiment IR 12.

Da tyskerne okkuperte Norge 9. april 1940, ble øvelseskompaniet oppsatt på Oppdal i dagene 14. – 17. april. Det provisorisk oppsatte kompaniet var under ledelse av kaptein Ingvar Klingenberg og besto av frivillige av alle våpen av eldre årsklasser som ikke hadde gjort militærtjeneste på flere år, fritrukne, yngre mannskaper som ennå ikke hadde vært inne til tjeneste, samt endel vernepliktige.

Kompaniet besto til å begynne med av rundt 110 menige, som var innkvartert rundt om på Oppdal. Etter legeundersøkelser 18. april ble kompaniets styrke redusert til rundt 60 menige, fordi det på grunn av den manglende utrustning ble stillet meget strenge krav til de som skulle delta. Deretter ble soldatene bekledt, utrustet og væpnet fra et improvisert depot på Oppdal. Kompaniets hovedkvarter var til å begynne med på Oppdal turisthotel, hvor befalet bodde og hele kompaniet ble forpleiet.

18. april ble kompaniets kvartér flyttet til Aune gård ved Oppdal, for å få avdelingen utskilt fra de øvrige avdelinger på Oppdal stasjon, og for å få dem bort fra knutepunktet Oppdal. Lørdag 20. april ble de flyttet lenger bort, nemlig til Mjøengårdene i Drivdalen.

På grunn av livlig fiendtlig virksomhet i luften ble øvelseskompaniet 24. april klokken 2 om morgen overført til Lønset, og herfra videre igjen 26. april klokken 10 på formiddagen til Meisingset på Nordmøre, hvor de var til de ble demobilisert 29. april etter ordre fra distriktskommandoen på Oppdal.

På Oppdal, Mjøen og Lønset ble det drevet øvelser, som vesentlig bestod av forberedende skyteøvelser (herunder skyting med Krag-rifle med innlagt salonggeværløp), øvelser i spredt orden, bevoktningsøvelser, samt litt sluttet orden og den nødvendige indre tjeneste. På Meisingset fikk soldatene i øvelseskompaniet i oppdrag å sikre fergestedet Kvanne-Røkkum, da det ble kjent at tyske avdelinger rykket sørover Surnadalen. Det kom imidlertid ikke til noen trefning.

Etter at kompaniet forlot Oppdal sørget det selv for sin forlegning og forpleining. På Mjøen ble de forlagt i en låve, på Lønset i et bedehus og på Meisingset i en skole. Mat til soldatene ble rekvirert fra nærliggende landhandlerier og bakerier. All koking og øvrig matstell ble besørget av lottene på steder de kom.

William stifter familie

31. august 1946 giftet morfar seg med min mormor, Haldis Johanna Marken, i Moe kirke i Orkdal, etter at de hadde vært forlovet en knapp måned. Bryllupet sto på Stubbflått. På denne tiden bodde de i huset “Madstu” på Stubbflått.

Haldis var født i Kirkenes, men hadde kommet til Trøndelag sammen med sine foreldre og søsken en gang på 1920-tallet.

William jobbet på Løkken Gruber på den tiden, og det kan tenkes at det var her de møttes.

I 1947, året etter bryllupet, bygget William huset “Utsikten” rett nedenfor gården, og den første datteren kom til verden. Hun ble fulgt av en sønn i 1951.

I matrikkelutkastet fra 1950 heter det at hovedgården hadde en skyld på 2 mark og 72 øre, mens “Utsikten” hadde en skyld på 1 øre.

I 1953 ble William gårdbruker da han kjøpte Kjønli på Sølberget, og familien flyttet dit.

I 1956 fikk de nok en sønn, men han døde etter bare knappe to og en halv måned. Det siste tilskuddet til familien, en datter, ble notert inn i befolkningsstatistikken høsten 1957.

Barnebarn ble det også i 1976

Turen gikk videre til Vemundvik i november 1957, der William jobbet som kirketjener. I juli 1970 flyttet de til Fannrem i Orkdal, og de første barnebarna hadde begynt å melde sin ankomst.

Han jobbet på Trolla Brug i Trondheim frem til 1976, da han førtidspensjonerte seg på grunn av hjerteproblemer.

De siste årene

William fikk likevel dagene til å gå i Fannrem. Han hadde en stor vennekrets og var alltid behjelpelig med å slå gress, klippe hekk, reparere klokker og andre ting – nevenyttig som han var. Det ble også mange turer på travbanen, auksjoner og bingo.